På lånt tid

Arbeiderpartiets vedtak om å utsette avgjørelsen om leteboring i Lofoten og Vesterålen ble møtt med jubel av både politikere, miljøvernere og oljebransjen selv. Men mest grunn til å juble har StatoilHydro.

Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte denne uken å utsette avgjørelsen om å åpne for oljeboring i områdene utenfor Lofoten og Vesterålen.
Området er miljømessig sårbart, og argumentet for å utsette leteboringen er at det trengs mer informasjon om konsekvensene for miljøet.

Området er miljømessig sårbart, og argumentet for å utsette leteboringen er at det trengs mer informasjon om konsekvensene for miljøet.

Oljebransjen har i lang tid presset på for å få tilgang til områdene lengst i nord, som ifølge beregninger inneholder noen de største olje- og gassfeltene i verden.

Ifølge oljedirektoratet inneholder Barentshavet cirka 1 milliard kubikkmeter oljeekivalenter med olje og gass. Over 50 prosent er gass, og tilsvarer den samlede gassproduksjonen i Norge i ett år. Norskehavet har 1,2 milliarder kubikkmeter oljeekvivalenter, mens Barentshavet har 1,18 milliarder.

Og med stadig færre oljefunn, er hele den globale oljeindustrien nå i ferd med å sikte seg inn på de arktiske områdene.

Ifølge det internasjonale energibyrået trengs det nye oljereserver tilsvarende fire saudiarabiske for å møte etterspørselen de kommende årene.

Gigantenes kamp

Norske myndigheter er i ferd med lisensrunde 20 der til sammen 79 blokker på norsk kontinentalsokkel tilbys.
28 av disse ligger i Barentshavet, og disse vil ikke bli tildelt i denne runden.

Det er kommet inn 46 søknader, mot 24 ved forrige lisensrunde i 2006, opplyser Oljedirektoratet.
Blant søkerne finner vi Exxon Mobil, Chevron, Shell og Total, altså de største oljeselskapene i verden.

Oljeselskapene må bare betale 100 000 kroner for en lisens, som tildeles etter strenge kriterier med krav til ekspertise, erfaring og finansiell styrke.
I tillegg kreves det grundige analyser av risiko knyttet til potensielle skader på miljøet.

StatoilHydro er fremdeles det klart best kvalifiserte oljeselskapet når det gjelder dypvannsboring, og foreløpig er eneste oljeselskap som har fått lov til å starte prøveboring i Barentshavet.

Men i løpet av det siste året har selskapet blitt et av de økonomisk svakeste.

Det kan bli skjebnesvangert.

Låner penger

Mens Exxon Mobil og Chevron brukte de ekstra inntektene av den høye oljeprisen i fjor sommer til å fylle opp kontantbeholdningen, har Helge Lund og StatoilHydro brukt pengene til oppkjøp av selskaper, lisenser og rettigheter rundt om i verden, fra Amerika til Mexico-gulfen og Midt-Østen.

Exxon og Chevron sitter nå med til sammen 40 milliarder dollar i tilgjengelige kontanter, en firedobling i løpet av de siste 12 månedene.
Exxon alene har nesten 30 milliarder dollar til disposisjon.

De meste av pengene er investert i statsobligasjoner, som er relativt sikre, lett omsettelige og kan hurtig benyttes til investeringer og oppkjøp.

StatoilHydro har på sin side solgt obligasjoner og tatt opp ny gjeld for 6,2 milliarder dollar i samme periode, og har ifølge siste kvartalsrapport en kontantbeholdning på 7,9 milliarder dollar.

En strategi som øker selskapets finansielle risiko ytterligere.

Det er for øvrig ikke bare på norsk sokkel at StatoilHydro møter stadig hardere konkurranse.

Budkrig

I Irak har Vice President Adel Abdel Mahdi nå invitert en gruppe oljeprodusenter, ledet av Total og Chevron, til budkamp om rettigheter til å utvinne verdens tredje største oljereserve.

StatoilHydro kan bli nødt til å bla opp adskillig flere milliarder i tiden fremover for å henge med i konkurransen.

En mulig konsekvens av dette kan bli mer samarbeid, flere strategiske avtaler og flere fusjoner og sammenslåinger.

En rekke mindre oljeselskaper, som for eksempel Det Norske Oljeselskap, North Energy og Discover Petroleum, har inngått avtaler med store oljeselskaper som Chevron, Shell og Repsol, om leteboring på norsk sokkel.

Disse begynner også å utgjøre en seriøs trussel mot gigantenes dominans på oljemarkedet.

En høy gassprisen har holdt liv i StatoilHydro frem til nå. Men etter tre år med stigende gasspriser, er også disse på vei ned.

Utspilles

Hadde tildelingen av oljelisenser i Barentshavet skjedd nå, kunne StatoilHydro lett bli spilt ut i blitt spilt ut over sidelinjen og mistet sin dominerende posisjon i de arktiske områdene på grunn av sin midlertidige svake økonomi.

Den kan selskapet fremdeles gjøre hvis ikke oljeprisen kommer betydelig opp igjen.

Det kan derfor ha sine fordeler å ha staten som største eier.

Det er lite trolig at det økonomiske perspektivet ikke har vært vurdert når regjeringen besluttet å utsette oljeletingen i nordområdene i minst er til.

Låner tid

Ekspertene tror oljeprisen vil holde seg rundt 50 dollar fatet ut året, men vil etter hvert stige.

50 dollar fatet er break-even pris for StatoilHydro.

De fundamentale forholdene rundt tilbud og etterspørsel tilsier at en økning i oljeprisen er uunngåelig.

Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta. Og det er det ingen som kan gi noe svar på

Den norske oljegiganten er det selskapet i bransjen som er mest utsatt i forhold til svingningene i oljeprisen.

Letingen etter ny drivverdige felter må fortsette, men samtidig må StatoilHydro finne andre ben å stå på.

Norges industrielle bærebjelke trenger å omstruktureres, kutte kostnader og samtidig posisjonere seg for vekst i nye områder.

Til sammenligning kan nevnes at verdens største oljeselskap, Exxon, bare står for 3 prosent av verdens oljeproduksjon fordi man har diversifisert virksomheten slik at man er mindre avhengig av oljeutvinning og oljepris.

Det StatoilHydro i øyeblikket har mest behov for er tid. Tid til at oljeprisen kan komme opp på et nivå slik at leting og utbygging av nye prosjekter kan tas opp igjen.

Og tid til å skape en bæredyktig strategi for fremtiden.

Følger man resonnementet om at “tid er penger” er utsettelsen av oljeboringen i Barentshavet – som sikkert kommer i gang på et eller annet tidspunkt – i realiteten en solid krisepakke.

StatoilHydro lever i øyeblikket både på lånte penger og lånt tid.

Wall Streets illusjonister

Finansinstitusjonene på Wall Street har byttet ut finansielle ingeniører med spesialister i regnskapsillusjon.

Den amerikanske bankenes kvartalsrapporter har overrasket positivt i en slik grad at man må stille spørsmål om tallene gir et riktig bilde av situasjonen.

Financial Times har tatt seg bryet med å studere regnskapene nærmere, og avslører at bildet bankene tegner av seg selv og sin økonomiske tilstand er en ren illusjon.

Tap blir gevinst

Frem til april i år var bankene nødt til å bokføre den faktiske markedsverdien på sine porteføljer med komplekse kredittderivater. Noe som førte til kontinuerlige nedskrivninger og nye tap fordi markedet for de råtne papirene er så godt som dødt.

For å avhjelpe situasjonen lempet amerikanske myndigheter på regnskapsreglene fra og med 2.april slik at bankene kunne bokføre sine verdier mer “fleksibelt”.

Ifølge de nye reglene kan fall i verdien på bankenes gjeldspapirer som følge av økt pris på gjeldsforsikringer av typen Credit-default Swaps (CDS) føres som gevinst.

Citigroup leverte et overraskende “overskudd” for første kvartal på 1,6 milliarder.

I kvartalsrapporten skriver Citi følgende: ” A net $ 2.5 billion positive CVA on derivative positions, excluding monolines, mainly due to the widening of Citi’s CDS spreads.”

Det betyr at banken har bokført en gevinst på 2,5 milliarder hovedsaklig på grunn av økte priser på CDS-kontraktene (gjeldsforsikring).

Absurd

Et par dager etter kommer Morgan Stanley med sin kvartalsrapport som viser et dundrende underskudd på 3 milliarder dollar, langt verre en ventet.

Meglerkjempen skriver: “Morgan Stanley would have been profitable this quarter if not for the dramatic improvement in our credit spreads – which is a significant positive development, but had a near-term negative impact on our revenues.”

Morgan Stanley hadde altså gått med overskudd hvis ikke det var for at et dramatisk fall i prisen på selskapets Credit-default Swaps.

Konklusjonen er altså at Citigroup går med overskudd fordi investorene tror banken vil kollapse, mens Morgan Stanley går med underskudd fordi investorene tror selskapet vil klare seg bra.

Stresset

Skepsisen til banksektoren blir ikke bedre av at det nå kommer frem at tidligere finansminister Henry Paulson skal ha truet med å sparke både toppsjef og hele styret i Bank of America hvis ikke banken tok over konkurstruede Merrill Lynch, samt at BoA-sjefen Kenneth Lewis unnlot å fortelle aksjonærene om de store tapene i Merrill da han informerte dem om oppkjøpet.

Wall Street aktørene venter nå spent på myndighetenes stresstest som vil vise hvilke banker som har tilstrekkelig egenkapital dersom resesjonen skulle vare i et par år til.

Finansminister Timothy Geithner har uttalt at “de fleste” bankene har nok kapital og ikke vil trenge mer offentlig støttet.

Men beregninger som Westwood Capital LLC har gjort for The Wall Street Journal viser at de 19 bankene som er blitt testet står i fare for å tape ytterligere hundrevis av milliarder.

Beregningene er gjort etter samme metode som myndighetene bruker.

Minst 13 av de 19 bankene som myndighetene har testet ligger an til ¨tape til sammen ytterligere 240 milliarder dollar.

Regionale banker i vansker

Ifølge analytikerne er det de regionale storbankene som Fifth Third og Sun Trust som kan komme i størst problemer.

Det skyldes i hovedsak økte tap på lån til næringseiendom og på kredittkort.

Likevel er det bank- og finansaksjene som trekker aksjemarkedet opp torsdag med Bank of America opp 6,8 prosent, Morgan Stanley opp 4,1 og Citigroup opp 1,5 prosent.

Skumle likhetstrekk

Den kraftige aksjerallyet i mars har gjort at situasjonen nå ligner enda mer på det som skjedde etter krakket i 1929 og som førte til Den Store Depresjonen.

Her er utviklingen i Dow Jones indeksen i perioden august 1929 til april 1930:

Her er utviklingen i Dow Jones indeksen fra august 2008 til april 2009:

Så hvor går veien videre? Et gammelt ordtak sier at “jo lenger bakover du er i stand til å se, jo lenger frem vil du kunne se.”

Vel, dette slik gikk det de neste fire årene:

Det er selvsagt dette både markedsaktører og myndigheter prøver å unngå.

Da villdyret våknet

Da villdyret våknet

I flere tiår har myndigheter og økonomer undervurdert menneskers uberegnelige adferd og irrasjonelle natur. Det er på tide at finansministre og sentralbanksjefer setter seg ned og revurderer sine gamle økonomiske og finanspolitiske teorier.

Det kom nærmest som et sjokk på amerikanske økonomer da det ble lagt frem tall som viser at det private forbruket i USA falt med 1,1 prosent i mars.

Etter alle krisepakkene, økonomiske stimuleringstiltak, skattekutt og tiltak for å øke utlån og forbruk hadde man ventet en liten økning.

Men i stedet sparer folk mer enn de har gjort på lenge. I USA er spareraten steget over 4 prosent for første gang på over 10 år.

Etter alle milliardene som er pumpet inn i bankene skulle man tro at pengene var begynt å flyte rundt i systemet.

Men bankene er derimot i ferd med å bygge opp sine kapitalreserver, og lånevilkårene strammes inn.

Rentene er kommet ned på rekordlave nivåer, noen steder nærmere 0 prosent.

Det skal i teorien føre til at flere låner penger, men tallene viser det motsatte.

For Norges del viser tall fra Statistisk Sentralbyrå at utlånsveksten til service-, eiendoms- og finansnæringen var 0,2 prosent i februar. Den laveste månedlige utlånsveksten i disse næringene som noensinne er målt.

Den årlige veksten i utlån til industribedrifter har falt fra 57,2 prosent i oktober til 28,8 prosent i februar.

Det er på tide å innse at klassiske økonomiske teorier ikke lenger kan brukes til å fatte effektive finans- og pengepolitiske beslutninger.

Teori

Ifølge klassisk økonomisk teori, som går tilbake til 1776 og Adam Smith, er den kapitalistiske markedsøkonomien selvstabiliserende.

Argumentet er at folk beskytter sine egne interesser, og at markedet stimulerer all lønnsom produksjon, noe som igjen fører til full sysselsetting. Ifølge denne tankegangen er arbeidsledige enten en midlertidig jobbsøkingsfase eller skyldes krav om urimelig høy lønn. Arbeidsledighet blir ansett som frivillig.

Den økonomiske teorien sier også at finansmarkedene vil være stabile fordi aktørene bare gjør handler som er fordelaktig for dem selv. Ved kjøp av verdipapirer vil man som følge av såkalt ”due dilligence” forsikre seg om at det de kjøper faktisk er verdt prisen de betaler.

De samme teoriene tilsier at bonuser til sjefene vil føre til bedre sine prestasjoner til beste for både selskapet, aksjonærene og samfunnet.

Realitet

Den siste finanskrisen har vist oss at dette ikke holder stikk.

Økonomiske teorier neglisjerer det faktum at folk noen ganger er naive og ukritiske.

Kapitalismen fører til at det produseres det folk ønsker å kjøpe til den pris de ønsker å betale.

Men standardteoriene tar ikke med i beregningen at markedet også kan produsere det folk tror de ønsker.

Har du sett en hårshamporeklame på tv tilstrekkelig mange ganger, kjøper du til slutt produktet. Det er dokumentert.

Problemet illustreres ved bankens salg av komplekse finansielle instrumenter. Det var ikke spareprodukter med garantert avkastning kundene fikk. Det var skjult risiko og falsk trygghet.

I oppgangstider er tilliten til økonomien stor og man er mindre kritiske til hva man kjøper og hva man betaler.

Men når konjunkturene snur, og vi oppdager at vi er blitt lurt, forsvinner tilliten og økonomien går i stå.

Dyriske instinkter

Etter at finanskrisen var et faktum har teoriene til John Maynard Keynes kommet sterkt i fokus.

Han er en av de få teoretikerne som påpeker at menneskelig adferd er en viktig faktor i økonomien.

Han kaller det ”animal spirits” og beskriver teorien om at økonomisk aktivitet delvis blir drevet av bølger av optimisme og pessimisme.

Men allerede i 1739 skrev økonomen David Hume om psykologiens betydning for økonomien.

Senere har fenomenet fått flere navn. Herunder ”selvoppfyllende profetier” og ”irrasjonell begeistring”.

Men Keynes dyriske instinkter er i moderne tid avvist som en tvilsom hypotese.

Intet er vel mer menneskelig enn sladder. Forskerne Roger Schank og Robert Abelson har påvist at fortellinger og historier, påvirker menneskelig adferd i stor grad. Folks økonomiske humør er i stor grad basert på hva de har hørt andre si.

I dagens internettsamfunn kan et rykte spre seg over hele kloden i løpet av et sekund og skape store forstyrrelser i økonomien før noen får sjanse til å bekrefte eller avkrefte opplysningene.

Villdyret våkner

Dette er ikke er ny kunnskap, og man kan saktens spørre hvorfor ikke de økonomiske teoriene som regjeringer og sentralbanker legger til grunn for sine beslutninger er tatt opp til vurdering.

En forklaring kan være at økonomistudenter fra første forelesning blir oppdradd til å forstå økonomi på en bestemt måte.

Forsker Karl Weick hevder at organisasjoner over tid utvikler manglende evner til å se verden på en annen måte. Det samme kan være tilfelle for økonomer og andre fagmiljøer. Her er det snakk om både egeninteresse, makt og prestisje.

I en ny bok fra økonomiprofessorene Robert Shiller og George Akerlof skriver de at kombinasjonen av feilaktig økonomisk teori og ufullstendig forståelse av hvordan menneskelig adferd påvirker økonomien er årsaken til finanskrisen.

De fokuserer på tillitt som de mener er avgjørende for at situasjonen ikke skal forverres.

Dersom ikke tilliten til det økonomiske system gjenopprettes vil den negative spiralen fortsette, og utløse mer sosial uro og mer uberegnelig adferd.

Svikten i tillit er i ferd med å gå over i rent raseri.

Det startet i Hellas der radikale ungdommer gikk berserk i protest mot nedskjæringene i offentlige tjenestene, i Kina har det vært protester mot nedleggelse av fabrikker, i USA blir banksjefer truet på livet, i England angrep folk banklokaler under G20-møtet tidligere denne måneden, og nå ser vi voldsomme opptøyer i Thailand som også er relatert til den økonomiske situasjonen.

Det menneskelige villdyret har våknet og viser seg fra sin verste side.

Folks tillit til økonomien må gjenopprettes hurtigst mulig. For at det skal bli mulig må politikere og økonomer sette seg ned å definere nye økonomiske forklaringer.

I mellomtiden har vi ikke annet valg enn å pøse på med penger. Vi har selv valgt våre politikere og deres økonomiske tankesett.

Derfor må vi også betale regningen.