Reglenes marked

Det kommer til å bli omfattende endringer i finansmarkedet i tiden fremover. Om det løser finanskrisen er ikke sikkert. Verdens statsledere er enige om å innføre en rekke nye regler. Men også regler har en pris.

Forventningene til at G20-landene skal klare å snu utviklingen i den globale økonomiske krisen er små.

Det er stor uenighet om hvilke finanspolitiske virkemidler som skal tas i bruk, og i hvilken grad. Debatten dreier seg om såkalt kvantitativ lettelse, som i praksis betyr å pøse penger inn i næringslivet, i alt fra banker til bilprodusenter.

I teorien skal det før eller siden få hjulene til å gå fortere.

Problemet er at Japan har prøvd metoden i 10 år uten at særlig effekt.

Slik det ser ut nå, er det opp til hvert enkelt land å føre den pengepolitikken de synes er best.
Hva det vil medføre av bevegelser i valutamarkedet er et stort, fett spørsmålstegn.

Verdens ledere derimot er enige om å innføre nye regler for finansnæringen.

Eller rettere sagt; flere regler.

Intet nytt system

Detaljene er ikke klare, men poenget er å få oversikt over næringen slik at man kan gripe inn når noe ser ut til å gå galt.

Det betyr i praksis full kontroll med omtrent hver eneste transaksjon finansinstitusjonene gjør, også gjennom datterselskaper, partnere, fond og hedgefond.

All verdipapirhandel skal gå gjennom, og godkjennes av, en offentlig godkjent verdipapirsentral.
Det er i grunnen ikke annet enn å innføre de spillereglene som allerede gjelder for alle aktørene i markedet – også i det uregulerte, såkalte OTC-markedet.

Men der har man for lengst funnet nye smutthull.

Hedgefondgrupper

Det er bred enighet om at hedgefondene, som er blant de største aktørene i markedet, skal underlegges de samme reglene som banker og andre finansinstitusjoner. Det vil si; krav om innsyn og krav til sikkerhet.

Et av smutthullene er definisjonen på et hedgefond.

USAs finansminister Timothy Geithner planlegger å sette en grense ved størrelsen på fond som skal registreres som hedgefond.

No problem! Da kutter vi bare hedgefondene opp i flere små, kjører vider med de samme avanserte derivatene, og stadig uten krav til innsikt og sikkerhet.

Derivater er i prinssippet kontrakter, og kan med små justeringer transformeres til mer eller mindre vanlige forretningskontrakter. Dermed er de nødvendigvis ikke lenger verdipapirer og ikke underlagt reglene som rammer lignende produkter, for eksempel kredittbytteavtaler (Credit-default Swaps),

Her er noen utdrag fra et investeringstilbud jeg mottok forleden:

• I ask that you not forward this email to other investors.
• My portfolio is an actively managed LONG/SHORT investment portfolio, made up not only of common stocks — but a full arsenal of investment vehicles.
• As close to “Hedge Fund Investing” as most of us “small fish” will ever get…
• Warning! The SEC doesn’t want most of us mixed up with hedge funds.

Ifølge tilbudet er det ingen risiko og mulighet for inntil 99,4 prosents avkastning per år.

Problemet med spekulative hedgefond kommer ikke til å forsvinne – det skifter bare form.

Hvilket skatteparadis?

Myndighetene vil også prøve å lukke de såkalte skatteparadisene hvor mange holder store formuer skjult.

Heller ikke her er reglene helt klare, men USAs milliardsøksmål mot den sveitsiske storbanken UBS for å ha hjulpet amerikanere med å unndra skatt er et varsel om hva vi kan vente oss.
OECD har offentliggjort en svarteliste over skatteparadiser og varsler sanksjoner overfor de land som ikke vil rette seg etter kravene om innsyn.

En slik taktikk kan fungere i Sveits, på Cayman Islands eller Bermuda, men det er bare noen få av de mange skatteparadiser finnes.

Hva med Uruguay som har verdens strengeste regler for kontoinnsyn? Argentina? Og vil Hugo Chávez i Venezuela rette seg etter pålegg fra erkefienden USA?

Hmm..Skeptisk.

Subprimeselgeren lever

Englands statsminister har tatt til orde for å innføre moralske regler i markedet. Den tyske forbundskansleren vil gjeninnføre samvittighet.

Store ord, men neppe særlig realistisk.

De utskjelte selgerne av subprimelån er i full sving igjen. Nå som rådgivere for dem som trues med tvangssalg fordi de ikke klare å betjene boliglånet de samme rådgiverne solgte dem for noen år siden.

Forrige uke ble en tidligere subprimeselger dømt for 36 tilfeller av grovt tyveri etter å ha solgt rådgivningstjenester til desperate familier med betalingsproblemer til en pris av 2 500 dollar i forskudd og deretter 2 000 dollar per måned.

Det eneste boligeierne har fått er en halvtimes PowerPoint-presentasjon.

Dette er en trend man seg flere steder, spesielt i USA. I California har myndighetene lukket og anmeldt 27 rådgivningsselskaper i løpet av perioden fra 1.februar til midten av mars.

Det dummeste man kan gjøre er å prøve å styre et globalt finansmarkedet med regler baser på moralske verdier. Hva som er moralsk riktig eller galt er avhenging av mange ting; politiske holdninger, religion, kultur, etc.

Det som er moralsk og rettferdig i ett land, kan være fullstendig uakseptabelt i et annen. I muslimske land er for eksempel renter umoralsk og forbudt.

Pengen flyter dit hvor de gir best avkastning, uansett.

Bonussirkuset

Raserier som har oppstått i forbindelse med toppsjefers bonusordninger – både i USA og her hjemme – er forståelig.

Det virker både grådig og uforsvarlig for oss vanlige folk som sliter for å tjene noen hundre tusen kroner i året, mens enkelte toppsjefer får millioner selv om selskapene deres går med dundrende underskudd og må ha hjelp fra det offentlige (oss skattebetalere) for å overleve.

I noen tilfeller er det absolutt en berettiget harme, men problemet er at de reglene som ligger på bordet om tak på lederlønninger bare vil gjelde for virksomheter som har mottatt krisehjelp, eller som er så store at en konkurs vil medføre kollaps i hele finanssystemet.

Det kan i praksis føre til svekket konkurranseevne om de beste lederne for noen av våre viktigste bedrifter og finansinstitusjoner.

Nå ser det likevel ut til at storbankene har funnet en måte å løse dette på også.

Bank of America planlegger å øke de ordinære lønningene med inntil 70 prosent.

I Europa har Credit Suisse løst problemet med å gi ledelsen 80 prosent av sine opprinnelige bonuser i såkalte råtne lånepapirer. En ordning som flere andre banker vurderer.

Disse gjeldspapirene, som per i dag er nærmest uomsettelige, har mistet 65 prosent av det pålydende verdi.

Men med USAs planer om å subsidiere dem som kjøper disse papirene for å gjenopplive markedet, vil de ganske hurtig stige i verdi.

Ifølge Herald Tribune vil en banksjef som får en bonus tilsvarende 500 000 dollar i sammensatte gjeldspapirer om et par år kunne selge disse igjen til 80 prosent av den opprinnelige verdien. Det gir en fortjeneste på 1,4 millioner dollar. Om verdipapirene kommer opp på sin opprinnelige verdi igjen, vil bonusen være verdt 2,7 millioner.

Til tross for tøffe tide blomstrer kreativiteten i finansbransjen.

Markedets regler

Det er både fornuftig og riktig å kreve at all verdipapirhandel foregår i åpenhet på en offentlig handelsplass.

Fra et sosialdemokratisk ståsted er det også riktig å forlange at alle betaler sin skatt, og på bakgrunn av det som er den herskende moralske holdningen er det også legitimt å sette lokk på lederlønningene.

Men markedet er nå engang slik at det automatisk motarbeider alt som begrenser evnen til å gjøre fortjeneste. Nye krav til sikkerhet og kapitalreserver vil gjøre nettopp det og markedet vil finne mottrekk.

Det kan lett utvikle seg et sort marked for derivater.

Kampen mot skatteparadisene kan bli en lang og kostbar affære som vil bli påføre på skattebetalerne en ekstra regning, samt øke den politiske spenningen mellom nasjoner.

Fremveksten av bank- og finansvirksomheten på internettet vil fortsette å øke, og nye skatteparadiser vil skapes.

For de store aktørene i markedet handler det egentlig ikke så mye om penger, men mer om et maktspill.

Eller som multimilliardæren Donald Trump skriver i sin bok “Art of the Deal”:

– Penger har aldri vært noen stor motivasjon for meg, det er bare en måte å telle poeng på. Den virkelige spenningen ligger i selv spillet.

Reglenes marked

Det er dessverre også en illusjon at politikere er nøytrale, upåvirkelige og alltid prioriterer borgernes beste.

I USA er det over 17 000 lobbyister, de fleste tidligere politikere som kjenner medlemmene i Senatet og Kongressen personlig.

I Brussel er det til sammenligning 15 000 lobbyister, og 2 600 interessegrupper har eget kontor i EU-hovedstaden.

Finanssektoren er klart den største lobbyisten – både i EU og USA.

Hedgefondbransjen bidro med 11 millioner dollar til Barack Obamas presidentkampanje i 2008, ifølge organisasjonen OpenSecrets. De store kommersielle bankene ga over 17 millioner.

Og de forventer selvsagt å få noe igjen for pengene.

Forrige torsdag da G20-lederne var samlet i London, vedtok amerikanske myndigheter en lovregulering som gjør det mulig for bankene å verdsette sine råtne lånepapirer slik de selv ønsker.

Endringen i regnskapslovgivningen kommer etter intens lobbyvirksomhet fra det amerikanske handelsdepartementet, American Bankers Assosiation og en rekke av USAs og verdens største finansinstitusjoner.

Lovendringen vil gjøre det mulig for banker som Citigroup å redusere tap med mellom 50 og 70 prosent, samt øke overskuddet med cirka 20 prosent.

Tidligere politikere og regnskapsanalytikere sier Financial Accounting Standards Board var under enormt press for å fjerne de gamle reglene, og at de nye vil gjøre det enda vanskeligere for investorer å vurdere hva som skjuler seg i bankenes regnskaper.

– Som å kaste bensin på bålet, sier professor Richard Dietrich ved Ohio State University.

I vårt byråkratiske systemet finnes det et marked for lover og regler.

De har sin pris; som regel en kjent – og flere ukjente.

Kollektiv lobotomi

Hallo? Er det American International Group? Hallo?…det synes dessverre som om forbindelsen er brutt.

Ikke rart den amerikanske sentralbanksjefen slenget på røret da han forleden gjorde et forsøk på å snakke fornuft med ledelsen i forsikringsselskapet AIG.

Som jeg tidligere har påpekt; fornuften avgikk ved døden allerede i 2007 da de økonomiske ekspertene klarte å bille oss inn at det fantes noe som het “en myk økonomisk landing”.

Året etter ble tilliten til både økonomer og det økonomiske system knust, og i løpet av de første månedene i 2009 er den blitt fullstendig pulverisert.

Verdens største skandale

Det toppet seg tidligere denne uken da det ble kjent at den som engang var verdens største forsikringsselskap, som for kort tid siden la frem verdens største underskudd og som nå har mottatt verdens største krisepakke, brukte de amerikanske skattebetalernes penger til å utbetale millionbonuser til sjefer og forvaltere.

AIG har siden oktober i fjor mottatt tre krisepakker på til sammen cirka 260 milliarder dollar, samt en statlig garanti på inntil 300 milliarder.

Det første AIG-ledelsen gjorde da de fikk den første krisepakken på 85 milliarder dollar i oktober, var å dra på rekreasjon til et av de mest luksuriøse hotellene i California.

Etter krisepakke nummer to på 150 milliarder i november tok de seg like godt en liten hyggetur til, denne gang til et luksushotell i Phoenix.

Krisepakke nummer tre ble gitt for kort tid siden og bestod av 35 milliarder dollar i kapitaltilførsel, samt en garanti på inntil 300 milliarder.

Det som nå kan kalles verdens største finansskandale er en prestasjon som faktisk kan være et argument for å la AIG-toppene beholde sine omstridte bonuser.

Spikeren i kista

Men for den generelle tilliten til finansinstitusjonene er AIG-saken den siste spikeren i kista.

Siden årsskiftet har vi dessuten fått vite at Merrill Lynch-sjefen John Thain har pusset opp kontoret sitt for halvannen million dollar, blant annet med en gullforgylt papirkurv til om lag 1 500 dollar.

Vi har funnet ut at den tidligere høyt respekterte børsdirektøren Bernard Madoff har svindlet halve Hollywood og alle sine nære venner i de humanitære jødiske stiftelsene i USA.

Det er trist fordi det egentlig er et mindretall av finansfolkene som har gått berserk, men hele næringen er stemplet som en bande med kriminelle og det vil ta år før den vanlige mann og kvinne stoler på en banksjef eller en bankrådgiver igjen.

Men det er ikke det verste.

Tviler på statslederne

Mangelen på tillitt rammer nå også politikere og statsledere over hele verden.

Til tross for massive tiltak i form av rentekutt og økonomiske stimuleringstiltak, er det foreløpig få tegn til at noe virker.

De økonomiske dataene er fortsatt like elendige, boligmarkedet fortsetter å ramle sammen, lånemarkedet blir bare enda strammere og arbeidsledigheten øker i et tempo vi sjeldent har sett maken til.

Det var knyttet store forhåpninger til Barack Obama som overtok presidentvervet i USA i januar.

Men så langt har han ikke innfridd og tvert i mot skapt ytterligere usikkerhet blant investorer, markedsaktører og forbrukere ved å legge frem diffuse planer uten konkrete oppskrifter på hvordan de forskjellige problemene skal løses.

Europas klassiske problem

I denne globale krisen er det avgjørende at verdens ledere blir enige om hva de skal gjøre.

Dessverre er det mer og mer uenighet som kommer til syne. USA vil ha mer kvantitativ lettelse. Det vil si; flere pengeinnsprøytninger i systemet. Det vil ikke EU som heller vil satse på strengere reguleringer i finansmarkedet. I tillegg er det uenighet innad i Europa om hvordan problemene skal løses, og i motsetning til USA har EU ingen felles regjering som kan ta avgjørende beslutninger på vegne av fellesskapet.

EU har riktignok en felles sentralbank, men som er ute av stand til å ta i bruk dristige, uprøvde metoder fordi den har 16 forskjellige regjeringer å forholde seg til – regjeringer som vanligvis krangler så fillene fyker.

Alvorlighetsgrad

Nå er ikke politikerforakt og skepsis til makteliten noe nytt fenomen.

Men vi har i hvert fall kunnet være sikker på at den hundrelappen vi har i lommen også er verdt hundre kroner i morgen.

Vi tenker vanligvis ikke over det, men verdien av dagens penger er direkte knyttet til vår tillit til at vår regjering er i stand til å forsvare valutaens verdi – uansett hva som skjer.

Hva skjer om denne tilliten forsvinner?
Jo, pengene våre kan enkelt og greit bli tilnærmet verdiløse over natten.

Kollapsen i tillit til vårt demokratiske og moderne kapitalistiske system er den største trusselen mot verdensøkonomien i øyeblikket.

For hver dag som går øker tvilen på at myndighetene er i stand til å gjøre noe som helst med krisen som bare blir større og større.

Sjokkterapi

Rent teknisk er det såre enkelt å løse problemet.

Det er bare å innføre et krystallklart globalt regelverk for hele finansmarkedet, innføre regler om at all verdipapirhandel skal foregå på en offentlig børs, definere krav til innsyn i finansinstitusjonene og styrke det offentlige tilsynet.

Og så må vi gjenopprette forbindelsen mellom finansverdenen og den verden vi lever i, slik at det kan skapes en viss forståelse for hverandres synspunkter, ønsker og behov.

Dessverre er det ikke så enkelt som det høres ut til, selv om alle parter mener at en gjenoppbygging av tilliten til økonomien må være første prioritet.

Ideologiske, religiøse og moralske motsetninger gjør at en global fellesløsning er mer eller mindre umulig i øyeblikket. Det er for tiden en akutt mangel på politisk vilje.

Det er på tide å ta i bruk sjokkterapi.

Eller kollektiv lobotomi

Den eneste muligheten til å gjøre noe som snur den negative trenden er et globalt initiativ så stort at det tar pusten fra den etablerte makteliten.

Et tiltak så spektakulært at det får den mest kyniske kommentator til å sperre øynene opp, så overraskende at mannen i gata tror det er en aprilspøk.

Det er det som må til for å skape den holdningsendringen som trengs – både blant politikere, markedsaktører og vanlige folk.

Alternativet er kollektiv lobotomi slik at vi kan fortsette å vandre rundt lallende likeglad, mens de økonomiske, økologiske og sosiale problemer vokser videre til det smeller med en kraft jeg ikke tør tenke på.

En ærlig sak

Barack Obama foreslår å tredoble underskuddet i det amerikanske statsbudsjettet for å snu den økonomiske utviklingen. Noen kaller det galskap og gambling, andre bruker ord som ambisiøst og modig. Men det viser også en vilje til handling fra USAs nye president som vi ikke har sett siden Roosevelt og Kennedys dager.

Flere økonomer fikk hakeslepp da Obama la frem forslaget til statsbudsjett for 2009 og 2010.

Budsjettet for 2009 har en ramme på 3600 milliarder dollar. Den nye presidenten vil bruke enorme summer på å stimulere økonomien og legger opp til et underskudd i årets budsjett på 1750 milliarder dollar.

Det tilsvarer 12 prosent av USAs brutto nasjonalprodukt, og er det største budsjettunderskuddet som er foreslått siden etter Andre Verdenskrig i 1945.

Økningen i underskuddet tilfører USA mer gjeld i en smell enn alt det som nasjonen har lånt i siden 1798.

Bare underskuddet i Obamas 2009-busjett er større en alle budsjettene til Bill Clinton i perioden mellom 1996 til 1999.
Og presidenten antyder også at det kan bli aktuelt å øke underskuddet ytterligere.

Skremmende

Obamas reaksjon på den økonomiske krisen mangler sidestykke i historien, og han beverger seg inn i ukjent territorium hva angår økonomisk politikk.

2009-budsjettet har en ramme på 3600 milliarder dollar, og Obama legger opp til et budsjett på 3500 milliarder i 2010.
Ingen vet hva de politiske og økonomiske konsekvensene av dette vil bli.

I makroøkonomisk sammenheng er det skremmende. Det er faktisk gode grunner til at EU har regler for at budsjettunderskudd ikke skal overstige 3 prosent av BNP.

Obamas kritikere frykter tilliten til amerikansk økonomi vil svekkes på grunn av den voldsomme økningen i gjelden, noe som kan svekke dollarkursen og føre til høyere risikopremie på de nye lån USA må ta opp.

Og ultimativt en fullstendig kollaps i verdens største økonomi.

Tar stor risiko

Det er ingen tvil om at Obama tar en stor risiko ved å foreslå det han nå gjør.

Andre eksperter peker på at budsjettforslaget består at 90 prosent sosialpolitikk og 10 prosent økonomisk politikk, og er konstruert for å stimulere økonomien med forskjellige støtteordninger i stedet for skatteletter – spesielt til næringslivet – som kan gi bedre økonomisk vekst og mer jobbskaping.

Selv noen av Obamas demokratiske meningsfeller er usikker på om kvantespranget i offentlig forbruk er den rette vei å gå.
– Dette er et veldig ambisiøst dokument, sier den demokratiske representanten Eric Cantor.
– Jeg er bekymret for at vi bommer på det som er første prioritet – økonomien, sier han.

Dokumentert oppskrift

Selv om Obama nå tar det offentlige forbruket til nye og ukjente høyder, er det dokumentert at økt offentlig forbruk er det som gir den sterkeste effekten i økonomien.

Kritikerne hevder at Obamas plan vil koste 275 000 dollar for hver jobb som skapes.

Det er vås. Regnestykket fremkommer ved å dele stimuleringsbeløpet på det antall jobber som blir skapt på ett år.
Men offentlige investeringer fortsetter å skape jobber i flere år fremover. Den faktiske kostnaden per jobb i Obama-planen er trolig nærmere 100 000 dollar, og netto kostnadene bare 60 000 hvis man tar med at en sterkere økonomi vil gi høyere skatteinntekter for staten.

Det siste alternativ

For den politiske høyresiden er lavere skatter nærmest en mirakelkur for det meste, og mener det vil være mye bedre enn å øke det offentlige forbruket.

Det er en gammel fastgrodd tankegang som hører fortiden til.

Det blir det samme som å foreslå å legge ned flytrafikkledelsen fordi det også blir finansiert av skattebetalerne (flypassasjerene).
De fleste av oss vil nok heller betale den ekstra skatten for å være sikker på å unngå å krasje i 3000 meters høyde.

Dessuten vil en stor del av skatteletter mest sannsynlig bli spart, og ikke investert.

I tillegg er det dem som mener sentralbankens pengepolitikk er et bedre virkemiddel enn finanspolitiske tiltak i kampen mot en resesjon.
Hallo! Hvor mange kuler tror du Ben Bernanke har igjen i sitt våpenarsenal? Renten er nå 0 prosent.

En større finanspolitisk pakke er faktisk det eneste alternativet USA har igjen for å redde landets – og verdens – økonomi fra å bryte sammen.

Vanskelige valg

Det som egentlig er det største spørsmålet knyttet til Obamas økonomiske planer, er at han samtidig lover å halvere underskuddet på statsbudsjettet innen 2013, men uten å være konkret på hvordan det skal gjøres.

Det kan bare gjøres på to måter; enten stramme inn det offentlige forbruket eller å øke skattene.

Han gir dermed klar beskjed om at amerikanerne må ta noen svært vanskelige valg i de neste to årene.

Obamas budsjett er det mest ærlige budsjett forslag som er lagt frem i USA på mange år. Utgiftene til krigene i blant annet Irak og Afghanistan har tidligere vært skjult i budsjettene.

Dette budsjettet viser hva som faktisk må til for å komme seg ut av den situasjonen landet har rotet seg opp i, og presidenten gjør det klart at det jan komme til å koste enda mer.

Sannheten kan såre, den kan såre dypt, og Obama vil porsjonere den ut i mindre biter. Men det er modig gjort å stille en diagnose som ingen ønsker å høre.

En ærlig sak

At han lover å halvere underskuddet innen 2013 er et tatisk grap i forhold til gjenvalget i 2012. Han er da også en politiker.

At han lar noen viktige spørsmål stå ubesvart kan man ikke klandre han for i den situasjonen USA befinner seg i. Det er ikke mulig å tenke veldig lagsiktig i den økonomiske tåkeheimen verden befinner seg i akkurat nå.

Obamas budsjettforslag er et modig, ambisiøst og ærlig forsøk på å gjøre forandringer og skape nytt håp.

Ærlighet er det første kapittelet i boken om visdom, sa USAs tredje president Thomas Jefferson som var den som formulerte den amerikanske uavhengighetserklæriningen.

Barack Obama har vist klokskap i valgkampen og viser nå ærlighet i presidentjobben.

Vi får håpe han lykkes – både for USAs del og resten av verden.